Stokkavannene

En kan ikke nevne Stokka uten å ta med bydelens 2 perler – Store- og Lille Stokkavann. Vannene har hatt stor betyding, både når det gjelder det rent matnyttige og som rekreasjonsområde både for Stokka og Stavangerregionen ellers.

I 20 og 30 åra foregikk det atskillig isskjæring på Lille Stokkavann. Isen ble lagret i ishus som stod like ved vannet; derfra ble isen distribuert til kjøleanlegg hos Chr. Bjelland og Frue Meieri i Stavanger.

Paradoksalt nok var vannforsyningen ofte et problem på Stokka. Med to vann i umiddelbar nærhet skulle en ikke tro at det var mulig, men de fleste gårdene hadde bare brønner å stole på, og disse holdt ikke hvis somrene ble riktig tørre.

Stavanger hadde jo fått ordnet sin vannforsyning gjennom vannverket ved Store Stokkavann, men det hjalp ikke folk på Stokka – for de hørte jo til Hetland kommune.

Hetland var både stort og spredt, og derfor både dyrt og vanskelig å administrere. Kommunen hadde følgelig verken kapasitet, penger eller vilje til å bygge noe vannverk på Stokka. Det eneste alternativet en hadde når tørken rammet som hardest var å kjøre etter vann i Stokkavannene.

I 1942 ble forholdene så ille at en del Stokkafolk med Kjell Jensen og Knut Holter i spissen besluttet å bygge eget vannverk. Høsten 1943 var vannverket en realitet. Mange knyttet seg til vannledningen, som kom til å strekke seg langt innover mot grensen til Stavanger. Detaljene omkring vannverket har imidlertid Ajax tatt seg av og da skulle ytterligere kommentarer være overflødige.

Stokka`s vannverk – dikt/sang av Ajax

(Mel.: Det buldrer og braker i alle land….)

På Stokka der hadde me slett ikje vann,
Ja, sådden i huså, så morka og rann.
Hvis nogen va tyste, så tysta di vekk
te vatten på langkjerra hjem di fekk.

Men så kom Kjell Jensen ein gong og sa,
at vatten i huså det må me ha.
Me kjøbe ei pompa og slutta med søl,
me starte et vannverk sån heilt for oss sjøl.

Og adle blei rørte og ropte hurra,
Knut Holter steig op på ein stol og sa:
At røir sko an skaffa hvis pompå me fekk,
va såddan ei pompa så morka og gjekk.

Så gjekk me med Stokkadals vannverk ivei,
Te formann Kjell Jensen utropte blei.
Knut Holter og Skretting va styre og sånn.
Og resten sko rekka ei hjelpanes hånd.

Så drog Ole Måland på grøfting ivei,
og at an va goe det får en vel sei.
For vel hondre meter han grov for vår sag.
Di gjør det ikje bere på Jæren idag.

Men grøftingå va ikke gjorte med det.
Knut Holter han skafte di folk så sko te.
Og så blei der graving og dondring og brag,
te grøftå tesist blei avslutta ein dag.

Odd Holter la røir på rekke og rad,
og passte at skjøidana saman sad.
Då røirå te ennes av grøftå va nådd,
da ropte «di Stokka» hurra for an Odd.

Ein voldige spenning i loftå lå,
den dagen då vatne sko seddast på.
I huså va kranane pynta med grønt,
og alt va foronderligt stort og skjønt.

Men vatne det tog nå sin egen vei.
I Lerang son åger ein sprut det blei,
og Lerang så e sån ein rolige mann,
sjøl han syns det blei noge møje vann.

Bestyrelsen fandt at eit røir va lekk.
Odd Holter og Sigmund fekk røire vekk.
Te flaggermus-lykt blei det gjort i ein fei,
og Stokkadals-vannverk et faktum blei.

Og så randt der vatten i kvert et hus,
skjønt Carlsen han syntes der helst randt grus.
Men nå e an fjåge, kem e ikje det,
av di så har vært med og fått det te.

Hurra for vår pompa så svive og går.
Hurra for kver dråbe av kranen me får.
Hurra for kver boksa så vaska me kan.
I springen med vatten fra Stokka-vann.