Barna

En kan ikke ha vært innom en bygd uten å ha nevnt barna:

I Stokkaminner kan vi lese om en som minnes sin barndom under jordbruksperioden: «Når vi tenker tilbake på vinteren på Stokka, «i gamle dager», tenker en alltid på snø og is, aldri på slaps, regn og mildvær; det er med andre ord de gode minnene som sitter igjen, som alltid. På nedre hadde de Fygaren, og på øvre var det bakkene ut mot store Stokkavann, Lerangbakken og Kubakken, som var de viktigste. I våre dager, hvor selv de minste blir utstyrt med siste skrik i slalåmutstyr og sendt nedover de bratteste løyper, virker det kanskje litt løye at vi kunna ha det så kjekt i så små bakker – men…. de var store nok til å falle i….. store nok til å bygge hopp i…. ja, til og med store nok til å brekke beina i.

Skiaktiviteten var sjelden organisert, men i 1956 slo man til med Stokkarennet – med resultat og bilde i Stavanger Aftenblad. Overskrift: ”Se opp for Stokka-rennet”

«Stokkarennet gikk i Lerangsbakken med stor tilslutning fra gutter og jenter i nabolaget – om lag 40 deltakere i alt. Guttene gjorde forhåndsarbeidet, lagte hopp og gikk opp løyper. To sakkyndige blant fedrene var oppnevnt til dommere, og de var imponert både over iveren og interessen – og de gode prestasjonene.

Premielisten:

Langrenn 12 til 14 år:

1) Steinar Lerang
2) Per Pedersen
3) Kåre Idsø
4) Svein Gustav Paulsen

10 til 12 år:

1) Hildegard Stokka
2) Magne Olsen
3) Ingvar Kolnes

Hopprenn:

1) Erik Eriksen
2) Norval Winum
3) Øivind Danielsen

Utforrenn (under 10 år):

1) Øivind Danielsen
2) Jostein Lerang
3) Sissel Jensen

For noen var isen enda større stas enn snøen. Klimaet på disse kanter gjør at vi har en del barfrost, og det betyr speilblank is, stålis som vi kalte den – først på Litle og så på Store. Det ble også arrangert konkurranser som både samlet mange deltakere og tilskuere.

Når sommeren kom ble det lekt leker hvor selv navnene er blitt fremmedord – Vi har Doning, og Jepping – og på Stokka som ellers i Stavangers omegn var Mablis et uhyre populært spill.

Vi må ikke glemme «iddekettane» eller «iddisane», og de ble behandlet med stor respekt, nesten som penger, og de ble arrangert i sirlig ordnede «bodder».