Mars nr. 2/2005

Krig og Fred – 1940 og 1945

Vi har snakket med 3 Stokkabuer av den eldre garde om det. Hanna og Fredrik Carlsen og Guri Molaug.

Det var en kald dag den 9. april, forteller Fredrik Carlsen. Jeg kjørte med hest og kjerre ned til Stokkavatnet, hogg hull i isen og fylte vanntønna. Vannet i brønnen hadde frosset. Ellers var jeg i gang med å kalke jordene. Guri Molaug kan bekrefte at våronna ikke var kommet ordentlig i gang.

Hanna Carlsen jobbet på en kafe i byen. Været betydde mindre for henne. Jeg husker best at da jeg utpå dagen var kommet meg i en båt og skulle hjem til Tau, da kom et stort tysk fly over oss, sier hun. To ganger fløy det over oss i lav høyde og med en forferdelig dur. Da var vi livredde.

Over Stokka fløy det også et fly i lav høyde, husker Fredrik Carlsen. Det var et sjøfly med tyske kjennetegn. Ryktene om at mengder av tyske soldater inntok byen og at engelskmennene kom til å bombe den, gjorde at folk rømte ut på landet. Det ble fullt av mennesker på alle gårdene her på Stokka, sier Fredrik Carlsen.

Jeg hadde bakt 30 brød kvelden før på den store bakerovnen min, forteller Guri Molaug. Alt gikk med til slekt og venner og ukjente som tok inn på gården vår denne tirsdagen, sier hun. Hun er sikker på at 9. april 1940 var en tirsdag. Kvelden før hadde hun nemlig hatt mandagssyforeningen, og da hadde en av damene fortalt at hun hadde hørt på radioen at et tysk skip var blitt senket av engelskmennene utenfor sørlandskysten. Bare det ikke blir krig her også, hadde de da snakket om. Fredrik Carlsen kan ikke huske at de var forberedt på noen krig i det hele tatt.

I mai 1945 visste alle 3 at det gikk mot slutten av krigen. 7. og 8. mai ble innledningen til en vår og en sommer som de ikke kan glemme. Landet var fritt igjen. De kunne snakke fritt og reise fritt, og høre på radio. Fangene kom hjem fra Grini og Tyskland. Kronprinsfamilien og kongen til Oslo. 17. mai med barnetoget fikk tårene til å renne i glede.

Husker dere noe spesielt fra 7. mai da det hele begynte? spør vi.

Hanna Carlsen kan ikke glemme hvordan folk samlet seg i gatene i Stavanger, og hvordan det så ut i Kirkegaten da papirer og dokumenter, skrivemaskiner og annet kontorutstyr var blitt kastet ut fra okkupasjonsmaktens kontorer der.

Guri Molaug forteller at en svigerinne av henne kom fra byen og fortalte at krigen så og si var slutt. Folk hadde samlet seg i byen, og mange hadde reist flagget. Jeg glemmer aldri da vi gikk og fant fram flagget vårt, heiste det på full stang og stod og så at det blafret i vinden med de store grønne trekronene i bakgrunnen. En ny tid var begynt.

(I mellomtiden har både Fredrik og Hanna Carlsen gått bort, og Guri Molaug har rukket å bli 92 år)