Reformasjonen
Reformasjonen
Ved reformasjonen hadde Stavanger vært kirkelig sentrum i fire hundreår, men som vi ser blir nå kirken underlagt lensherrene – som er kongens menn – styrt fra Danmark og den nye kongen som var lutheraner.
Det var i begynnelsen ikke lett for folk å forstå at reformasjonen var en åndelig bevegelse. De registrerte at kirkene ble ribbet, bl.a. ble det av Thord Rod (lensherre i Bergenhus) foretatt et kirkeran i Domkirken hvor gamle bøker ble brent, skatter og relikvier ble røvet eller tilintetgjort.
Under riksdagen i oktober 1536 kom det store tidsskille for Danmark og Norge. Her ble følgende bestemt:
– Bispegård, biskopens eiendom, jordegods og rettigheter tilfaller nå kongen.
– Domkapitlet beholdes, og skal inntil videre beholde sine eiendommer og makt.
– Klostre blir statlig eiendom, og klostergods tilfaller verdslige myndigheter.
– Sokneprestene skal beholde sine rettigheter og inntekter.
– Liturgier og gamle skikker skal ikke umiddelbart skiftes ut. De katolske prester kan fortsette i sine stillinger under forutsetning av at de er lydige mot kongen og hans religionspolitikk.
Det kom etter hvert dystre rapporter om at folk ikke forstod reformasjonen – kirker og kirkegårder forfalt, bøndene kom ikke til dåp med barna, prestene ble ikke hentet til dødssyke, ektefolk kom ikke til kirken for å vies, folk fortsatte å feire helgendager og å ære Maria osv.
Reformasjonene kom også midt i en dansk maktovertakelse – så den åndelige del av reformasjonen gikk nok, ikke bare litt, men en god del ”over hodet” på folk flest.