Stokkadalen og Sandal

Før vi avslutter må vi innom områder som i dag er en naturlig del av bydelen – Stokkadalen og øvre Stokka på ”bysiden” av Fartein Valensvei – og Sandal. Siden disse ikke opprinnelig lå innenfor Stokka gårdens avgrensning kan vi ikke ta for oss disse områder i detalj, men litt må vi nevne for de representerer begge spennende historier.

Stokkadalen, og bysiden av Øvre Stokka var opprinnelig en liten del av det som benevnes som Egenæs løkkene. Vi skal her la Jens Zetlitz dikt «Egenæs» representerer områdets historie. Med diktet følger det nemlig beskrivende anmærkning, og nr. 1 begynner slik: «Egenæs – saa kaldes en Markstrækning nær hos Stavanger. Om den vides intet med vished, førend den (i 1607) af høisalige Kong Christian den fjerde blev givet Stavanger til en Exerceer-plads for dens borgerskab – derefter brugt til sommerbede for byens qvæg (først uden og siden mod en ringe afgift) henlaae den saaledes til aar 1771, da Schiøtz’s (byfogd Søren Schiøtz) forslag om at udmaale den i Løkker og bortfæste disse, blev bifaldt af den nu regjerende Konge, Christian den syvende……

Diktet, og anmærkningen utgjør mange sider som tar for seg både naturforhold og beskrivelser om fæsterne og det arbeid som ble nedlagt på løkkene – vi skal bare ta med en brøkdel:

Ja, virksom Flid gjør Heden grøderig
Og Uren jævn, og Mosen saa bereder,
At Flora til dens Sletter skynder sig,
Og kjærlig der sitt Teppe breder.

Mitt Egenæs gi’r denne Sætning Ret,
Det vinker til min svage sanggudinde;
O! blev min sang kun halv saa skjøn, som Det,
Den skulde da en Digterkrands mig vinde.

En fuul og raaden Sump, en stenig Ur,
og hist og her en lyngbegroet Bakke,
Foragted’ af den smilende Natur,
Og uforsøgt af Spade, Ploug og Hakke,……

slik fortsetter det… inntil området begynner å bære «frukter»

Du Lade, gaae til Myren, eller gaae
Til Egenæs, Arbeidsomhed at lære,
See undrende, hvad Lyst og Flid formaae,
Opmuntrede af Haab om Gavn og Ære!

Alt blomsterfuld den anden Sommer er,
Den anden Høst alt tunge af rige Gaver;
Den tredje Vinter varme Huse seer……

Om selve diktet står det: «Det gir ingen poetisk nytelse». Men når det nå blir utgitt for fjerde gang (i 1969), skyldes det først og fremst at det med sine utførlige anmærkinger er både et betydelig og fornøyelig kildeskrift til Stavanger bys historie.

Vi trenger ikke si at området representerer noen av Stavangers mest storslåtte historier, for det var byens beste borgere som bygde sine sommerhus her – og de mest kjente eiendommer fra dette område er; Ledaal og Breidablikk.

Sandal:

Sandal gårdene er skilt ut fra Madla hovedgård – derfor må vi innom Madlas historie for å se helheten.

Madla-gården, var som Stokka, fra gammelt av kapittelgods. Gårdens historie ble endret i 1635 da lensherren i Stavanger len, Henrik Todt, søkte om å få Madla som ladegård (avlsgård). Lensherrene var mektige menn, og det var vanlig at de hadde egen avlsgård. Todt syntes at Madla-gården passet godt til som kongsgård, men siden gården var kapittelgods lå den under Stavanger-bispen og et skifte måtte til.

Todt skriver brev til kongen, og kjenner det tydeligvis som en skam at han er uten avlsgård. Han nevner at ikke bare har bispen og soknepresten egne avslgårder, men også lektoren, kapellanen, lagmannen, «borgermestere» og råd – men…. til og med også en del borgerenker i byen.

Han har bispens samtykke i at Madla kan makeskiftes med Bru som har samme størrelse – og i 1637 blir Madla ladegård for lensherren i Stavanger – inntil styreskiftet kom med eneveldet i 1660. De mektige lensherrene ble da skiftet ut med amtmenn, som hadde mye mindre selvstendig styringsmakt. Amtmannen i Stavanger amt fikk ikke ha kongsgården som bosted, ei heller Madla som ladegård.

Madla blir nå av kongen solgt til en eier i København og han bygsler til Stavanger borgere. I 1678 kjøper to kjente Stavanger borgere, Jørgen Cortsen og Morten Seehusen Madla, og med det er Madla sin tid som borgergods fastlagt. Madla ble delt mellom disse to familier slik at Seehusen fikk nedre og Cortsen øvre Madla.

Vi kan dessverre ikke følge historiene her, men det er en spennende historier. Spesielt tar boken «Madla Gard og Ætt» oss med på en spennende familie reise på Nedre Madla – gården følger familien i flere generasjoner.

Ut fra hovedbrukene ble etterhvert flere skilt ut og når en følger brukene kan vi se at ca. 6 stk., bruk 8 til 13 går under navnet Sandal. Bruk 8 og 9 ser ut til å være skilt ut fra hovedbruk 1 og de andre fra dem igjen.

Vi kan nevne at familien til Arne Garborg bodde på bruk. 9, samme bruk som senere eies av familien Ropeid. Det er laget en minne lund – Garborg loen – hvor en uten vanskeligheter kan se for seg Garborg; tenkende og skrivende. Det rant også en bekk her, så det må ha vært en idyllisk plass. La oss lese noen få setninger fra Knudahei-brevene; hvor Garborg tenker tilbake på tiden i Sandal, – han var på vei utover Madla-vegen, inntil han fra vegen så gården Sandal ved Stokkavatnet. ”Her i Madla-sokni hev eg au eit grand heime-minne. Her var det folket mitt budde då Garborg var selt. Ho mor styrde; siden kom bror Jon heim fra Åustråt, jordbruksskulen…..

(vi tar et lite hopp i teksten, til etter at han har sagt opp jobben i Risør for å drive med skulebladet)

”eg flutte til Sandal, der heldt eg fram med bladet, og meinte det skulde greie både seg sjølv og meg til so lenge. Ho mor var snild. Trudde på meg og tok i mot meg, og var meg til hjelp meir enn eg då rett forstod. Foreldre lyt finne seg i slikt”.

Med morens, og eit par andre gode folks hjelp fikk han ”i stand eit lite prenteverk upp-på loftet hennar mor”, og det gikk først bra, men så – som han selv sier ”såg me likevel at det ikkje her på Sandal var framtid for eit prenteverk”, og han flyttet til Tvedestrand.

Selv om det faller utenfor vår tidsramme (filmens tidsramme var middelalderen – 1975), vil jeg i forbindelse med at vi er i Sandal nevne at pga. bydelens vekst måtte vi få ny barneskole. Det meste av Stokka + Sandal hører nå til Lassa skole.