Enkesete
Enkesete
De to første bøxelbrev sa ikke så mye om selve gården – omhandlet bare de nye lejlændinger og hva de måtte gjøre, men brevet fra 1769 viser litt mer om hva som befant seg på gården. Men først skal vi se på et helt annen type brev som omhandlet Stokka.
Allerede i 1668 stod det i matrikkelen at gården var «udlagt til preste enchens residens och aff hinde bruges og besides, men som vi har sett var det på 1700-tallet lejlændinger som drev gården. I 1762 ble det derimot igjen aktuelt å finne en fremtidig gård for den nye sogneprestens kone.
Brevet er adressert til kongen; «Stormægtigste Monarch, Allernaadigste Arve Herre og Konge»……. og kom fra den påfølgende sogneprest – Hans Kamstrup:
Brevet er langt og Kamstrup forklarer at han har lagt ned så mye arbeid på selve prestegården (Hetland)…. noe hans etterfølger vil finne til stor nytte, men at det også har tæret slikt på pensjonen at enken vil slite. Med flere vitner som bekrefter alt arbeidet han har lagt ned på prestegården søker han altså om å få tildelt Stokka som enkesete
La meg lese et lite utsnitt: …. saa nedlegger jeg for Deres Kongelig Majestæt denne min allerunderdanigste suppliqve, om deres Majestæt af mig den Part i den beneficerede gaard Stoche i Frue sogn….. som nu bruges af manden Hans Andersøn…. saa at hun (enken) vil kunde ernære seg, saa at hun allene maatte beholde denne gaarde part….. til Enke-gaard sin livs tid.
De får i brev fra «Fredensborg slot» forundet gården til enke-sete, men sogneprest Hans Kamstrup dør allerede i 1765 (bare 41 år) og en klausul i kongens brev var at lejlændingen på Stokka skulle få tid til å finne et annet sted – noe han tydeligvis ikke har fått for senere bøxelbrev viser at Hans Andersøn bor på Stokka til 1770.
Kamstrups arbeidsdag ble altså kort, men om det bare er at Hans Andersøn på Stokka ikke hadde funnet en annen bøksel, eller om noe annet spiller inn – det vet vi ikke, men det blir Kamstrups etterfølger i embete, Conrad Rumohr, som blir pålagt å betale enken 100 rdl. i årlig pensjon.
Men Rumohr, han kunne ikke på noen måte finne seg til rette i Stavanger – hvor «pietister og hyklere regjerte og hvor hver kjerring kunne preke», så han reiste tilbake til Sogndal. Da ble det sokneprestene Hans Arentz og senere Reier Gjellesbøl som måtte betale pensjonen til Helene Winther Kamstrup.