Femmen

Før vi går over i siste epoke må vi fortelle litt om «femmen» – dvs. buss nr. 5. Før i tiden, det vil her si grovt regnet før 1960, var de aller fleste mennesker ennå «billøse», og bussen, i alle fall på Stokka, var nærmest for en institusjon å regne. På Stokka var det altså rute nr. 5 som gikk; to ganger i timen. Den ene bussen gikk Nera først, den andre Øvra. Buss-sjåførene var visst alltid de samme. Det er særlig tre som huskes godt; Andreassen, Paulus Nilssen og Thomas Oliversen. Alle kjørte femmen i over en mannsalder.

En av sjåførene bodde på Nedre Stokka – derfor nøt han det spesielle privilegium å kunne stikke hjemom for å ta seg en kopp kaffe mens passasjerene mer eller mindre tålmodig ventet i bussen.

Når bussen begynte å fylles opp, pleide en av sjåførene å komme med følgende henstilling: «Vil dere vennligst trekke bakover i bussen?» En av de som nok syntes at femmen var «ein dridlebuss», gav ham en gang svar på tiltale: «Kan’kje heller du kjøra litt lengre fram!»

– Det er nok ikke for ingen ting at det er femmen som omtales i visen «Det è sjynt å kjøra buss».