Personnavn

Agathe Backer Grøndahls vei

(vedtatt 1961)

Agathe Ursula Backer Grøndal (1847 – 1907) søster av Harriet Backer, var en av våre fineste pianister og en dyktig komponist. Halfdan Kjerulf stod for en del av hennes undervisning, og etter hans råd dro hun til Berlin for å fortsette sin utdannelse. Siden studerte hun i flere europeiske byer og holdt glitrende konserter i Paris, London, Firenze og andre større byer. ”…ingen nålevende pianistinne står over henne”, skrev en av Londons kritikere.

Edvard Griegs vei

(vedtatt 1947)

Edvard Hagerup Grieg (1843 – 1907) er Norges ubestridt største komponist, ved siden av at han var pianist og dirigent. Han var født i Bergen, studerte i flere år i Tyskland og hadde sitt gjennombrudd i Sverige i 1861. Griegs musikk er nært knyttet til norsk folkemusikk, men samtidig preget av sterk personlig egenart både i melodi, rytme og harmoni. Under påvirkning av sin gode venn Richard Nordraak søkte han etter å skape en ny norsk tonekunst.

Fartein Valens vei

(vedtatt 1958)

Fartein Olav Valen (1887 – 1952) komponist og banebryter i norsk musikk, født i Stavanger. Som komponist møtte han mye motstand, verkene ble oftest negativt omtalt av kritikerne og lite oppført mens han levde. Annerkjennelsen opplevde han først i sine siste leveår, bl.a. etter oppførelsen av orkesterstykket «Sonetto di Michelangelo» ved musikkfesten i København i 1947.

Halfdan Kjerulfs vei

(vedtatt 1947)

Halfdan Kjerulf (1815 – 1868), født i Christiania, skulle bli jurist, men avbrøt studiene i 1841 for å ofre seg for sin ”eneste Hoved-tilbøielighet, Kunsten og Musikken”. Om ham sies det: ”Kjerulf er vel et av de beste eksempler på hvordan vi har greid å vanskjøtte begavelse her i landet…..”. Han var en av de fineste melodiske begavelser og hadde muligheter til å bli en norsk Schubert. Som det nå var, kom han for sent til det. Som komponist skapte han den norske romanse. Han var også den første som målbevist tok opp folemusikalske elementer i kunstmusikken, og her bante han vei for Nordahl og Grieg.

Johan Halvorsens vei

(vedtatt 1947)

Johan Halvorsen (1864 – 1935) var komponist, dirigent og fiolinist. Han opptrådte som solist allerede som 18 år gammel og la tidlig sin elsk på scenemusikken. Etter omfattende studier var han leder for Harmonien i Bergen og kapellmester ved byens teater, før han i 1899 ble ansatt som kapellmester ved Nationaltheatret. Her gledet han hovedstadens musikkelskende publikum i en menneskealder, og komponerte også selv scenemusikk til mer enn 30 skuespill.

Johan Svendsens vei

(vedtatt 1947)

Johan Severin Svendsen (1840 – 1911) var blant de mest ruvende skikkelsene i norsk musikk i det 19. Århundre. Han var Norges første store symfoniker, og i tillegg en av Norges store dirigenter. Han ble grundig kjent med den wienerklassisistiske stilen mens han var i Leipzig i 1870-årene. Hans stil var internasjonal, men han hadde også et tonespråk tilknyttet nasjonale melodier og rytmer.

Ole Bulls vei

(vedtatt 1947)

Ole Bornemann Bull (1810 – 1880), ga i sin glanstid tusenvis av fiolinkonserter fra Tromsø i nord til Kairo i sør, fra Moskva i øst til San Francisco i vest. Han spilte sammen med Chopin, Mendelssohn og Listz. Folk strømmet til i tusenvis og det hendte han hadde 5000 tilhørere på en enkelt konsert. Her i landet ble han dyrket som en nasjonalhelt. Hans mesterlige improvisasjoner over norske folketoner var spesielt populære.

Rikard Nordraaks vei

(vedtatt 1947)

Rikard Nordraak (1842 – 1866) begynte på en merkantil utdannelse i København, men innså tidlig at det var komponist han ville bli. Han mente at norsk nasjonal tonekunst måtte bygge på folkemusikkens grunn, og han og Edvard Grieg øvde stor innflytelse på hverandre. Nesten alt han rakk å fullføre i sitt korte liv, er blitt folkeeie, bl.annet ”Ja, vi elsker”. Med enkelte avbrytelser levde han sine siste år i Berlin, inntil han døde av tuberkulose, bare 24 år gammel.